Om det å flytte

by leahplotz

Du kunne ha sagt at Solveig (74) fra Tøyen har en mye mer spennende historie enn de fleste. Alan ikke verst, heller.

Det var en søndagsmorgen i juni, og jeg hadde fortsatt litt hjemmelengsel. Solen skinte selv om dagen var kald. Jeg tok trikken til “Frogner” (Toorak). Jepp, jeg skulle i kirken! Tro det eller ei! For første gang siden…..tja, lenge siden. Men ikke bare en vanlig kirke. Neiånei. Den svenske kirken i Melbourne, for å være eksakt. Foran de store, tunge, overveldende dørene sto jeg et ekstra sekund. Jeg pustet dypt inn, og brukte kroppen for å skyve døren nok til å kunne snike meg inn.

Døren smalt hardt bak meg. Jeg så meg rundt og smilte bredt: Jeg hadde tatt et steg gjennom tid og kulturer. Jeg hadde havnet i et samfunn utenom det vanlige. Jeg hadde ikke brukt norsk på ganske lang tid…

“Morgen!” Sa jeg mens jeg rakk ut hånden. “Leah heter jeg.” “Hallo Leah, jag heter Per. Hyggelig. Har ni vært her før?” (Min verste svensk aksent). “Nei,” sa jeg. “Håper det er greit at jeg snakker norsk.” “Haha! Jo, det er flere av dere gærne her,” svarte han med et vink.

Jeg satt meg ned og lurte på hvorfor i all verden jeg var der. Men før jeg kunne svare, begynte gudstjenesten. Med rundt 25 stemmer tilsammem, reiste vi oss og sang noe om Gud og kjærlighet (sikkert).

Etter gudstjenesten var det tid for litt kaffe og boller, såklart! Her var jeg den yngste deltaker med flere tiår, men det var jo bare hyggelig. Jeg liker å snakke med de gamle. De har de beste historiene. Jeg fikk møte alle de norske som var tilstede:kun damer som hadde flyttet hit leeeeeenge siden, mye lenger før jeg ble engang født. Det er nok årsaken på at de ble her: barna deres.

Men så begynte jeg å snakke med Solveig. Solveig ble født og oppvokst i Oslo. Hun fortalte meg om Veitvet “før i tida” og barndommen hennes på Tøyen: hvordan det var så stille, rolig, og et ganske fredelig sted. Når jeg tenkte på at Øya Festivalen skulle holdes på Tøyen i august, smilte jeg litt. Mye har endret seg. Solveig kom til Australia i 1962. 1962! Hun var 22 år og hadde aldri vært uten moren hennes før. (Jeg kjente meg godt igjen.) Hun kom med fly, noe som tok en hel uke i den tida. Hun ønsket å jobbe i Australia, og det gjorde hun. Hun ble fort forelsket i en mann. (Jeg kjente meg godt igjen). De hadde barn sammen, og nå er hun bestemor. Hun har integrert seg så mye man kan i et fremmed land. Og her er hun, på den svenske kirken. Sikkert hver helg.

Naturligvis er Solveig en solstråle. Hun ble like fascinert over historien min, og vi lo litt over livet mens vi spiste mørk, nordisk kaffe og spiste IKEA kanelboller. Jeg måtte ta av hatten til denne dama. Bare reisen til Australia i seg selv er noe å være stolt over å ha overlevd. Og tanken på at en tenåring på Tøyen hadde lyst til å reise til Australia! “Bare for å oppleve noe nytt.” Det gjorde hun, altså.

Og Alan? Alan, han som ikke har blitt nevnt på flere hundre ord? Han snakker ikke et eneste ord på verken norsk eller svensk. “I come for the ladies,” sa han. “Scandinavian women are beautiful, no matter what age.” Jeg visste ikke om jeg skulle tro at det var ekkelt eller morsomt. Men han var en sjømann i sine yngre dager, og ble forelsket i en norsk kvinne. Det høres romantisk ut, men historien fortsetter: hun ville ikke til Australia, og han ville ikke til Norge. Så det ble slutt, og jeg lurer på om han fortsatt angrer. Det høres da kanskje litt mer trist ut enn romantisk.

Jeg hadde ikke hjemmelengsel igjen etter den dagen. Det var nok da da jeg begynte å tenke på at hjemme er noe vi bærer rundt i verden med oss. Akkurat slik Solveig gjør med stille og rolig Tøyen.

Advertisements